Tilbake til normalen?

I åtte uker har Norge vært nedstengt. I går lempet myndighetene på mange av restriksjonene, og trinn for trinn åpnes landet vårt nå opp igjen. Så bra det skal bli! Åpne barnehager, skoler og universiteter, kafeer, idrettsarenaer og klubbhus, kirker og menighetslokaler! Det er etterlengtet.

Samtidig advares vi mot å tenke at dette er slutten på pandemien. Kanskje er det heller ikke begynnelsen på slutten. «Det er slutten på begynnelsen», uttalte Bent Høie i går. Vi må leve med viruset til flokkimmunitet er oppnådd, og da må først en vaksine være på plass. Det kan derfor gå enda et år før vi er tilbake til normalen, tilbake til livet slik det var før pandemien rammet oss.

Hvis det er et mål å komme tilbake til normalen da.

Jeg leser om barnefamilier som ikke ønsker å gjenoppta alle deler av livet før pandemien. Det var jo så travelt! Vel var det krevende med oppstart av hjemmeskole og hjemmekontor. Men gevinstene ved koronaens fartsbegrensninger viste seg å være mange : mindre stress, mer tid for hverandre, mer glede.

Ingen som ivrer for det grønne skiftet ønsker seg heller tilbake til normalen. Med fly på bakken og biler i garasjen, ble luften merkbart renere over de store byene. Nedstengningens ekspress-digitalisering av samfunnet gav et signal for framtiden: Reiser er faktisk ikke er tvingende nødvendig for å delta på møter og konferanser.

Men hva med menighetene da? Skal vi tilbake til «business as usual»? Nå kan vi privat samles i grupper på 20, i kirkebygg i grupper på opptil 50. Om en måneds tid vil grupper på inntil 200 være tillatt, med smitteforebyggende tiltak på plass. Da er vi vel på full fart tilbake til normalen?

Photo by Markus Spiske on Pexels.com

Da covid-19 viruset rammet oss, kom kirkene hjem. Hjem, fordi nå var det i husstandene det åndelige livet måtte leves. Hjem, fordi historisk var det i hjemmene det begynte. Hjemmene var base for de første kristne menighetene. Kirkebyggene kom først på 300-tallet. Dette fokuset må vi ikke miste!

Småfellesskapene ble også viktige da kirkedørene ble stengt. Noen møttes på digitale plattformer, andre ute i det fri. Maksantallet på 5 i grupper var begrensende, men nå kan alle møtes! «Kanskje dette er tiden for å bygge en sterk smågruppekultur i menigheten, og for å invitere nye inn i smågruppene?» skriver generalsekretær Øyvind Haraldseid i en mail til menighetene i Misjonskirken Norge. Ja!

Når virksomheten i kirkebyggene tar til igjen, la oss bevege oss ettertenksomt. Hva trenger vi for å være menighet og leve ut vårt kall? Hva kan vi klare oss uten? La oss fortsatt gi hjemmene og småfellesskapene prioritet, og bruke ressurser på å styrke disse. «Det er begrenset hvor mye disippelgjøring som kan finne sted fra en talerstol», husker jeg Bill Hybels sa en gang.

«Det er begrenset hvor mye disippelgjøring som kan finne sted fra en talerstol»,

Bill Hybels

De beste arenaene for kristen fostring er hjemmene og småfellesskapene. Her kan også inkluderende, misjonale liv leves. Tar vi dette på alvor, kan vi bare forestille oss hvor langt vi vil nå ut. Og tenk hvilken kraft det også vil bli på stor-samlingene!

Vil du se forandring? Velg den hebraiske veien.

Det handler mye om å skape nye, åndelige vaner i denne bloggen. Etter mange år, er dette min konklusjon på den utfordringen: Skal du lykkes med å etablere en ny måte å være deg selv på, avhenger det i stor grad av om du velger å gå den greske eller den hebraiske veien.

En venn av meg, som er bosatt i Vancouver, fortalte at i USA har salget av selvhjelpsbøker om slanking, kosthold og mosjon skutt i været. Samtidig er overvekt i befolkningen et stadig større problem. Han konkluderte med at bøker er lite egnet til å skape varige endringer i menneskers livsstil.

Den hebraiske veien er annerledes. Der er tilnærmingen: Finn deg en mentor! Ta slanking og mosjon som eksempel igjen. Hvis din venn Gunnar trenger å gå ned i vekt og komme i form, kan du kjøpe treningstøy, løpesko og en bok om jogging til ham. Det ville være en flott gave. Sjansen er likevel stor for at han ikke regelmessig vil komme seg over dørstokken. Hva skal du gjøre da? Jo, sier man i den hebraiske skolen: Ta på deg treningstøy, ring på døra til Gunnar og tilby deg å løpe sammen med ham! Ikke bare én gang, eller to ganger, men bli hans personlige trener!

Photo by Pixabay on Pexels.com

Stiller man hebraisk og gresk skole opp mot hverandre, kan man si: «Det er lettere å handle seg til ny innsikt enn at innsikt skal føre til nye handlinger.» Vi er skrudd sammen slik at skal vi komme dit vi ønsker, men ikke ikke viljestyrke til, da trenger vi noen til å hjelpe oss til å handle.

Dette var jo Jesu vei. Han valgte ut tolv disipler som fulgte ham i et 3-årig opplæringsprogram. Det så slik ut:

  • Jeg gjør det. Dere ser på.
  • Jeg gjør det. Dere hjelper til.
  • Dere gjør det. Jeg hjelper til.
  • Dere gjør det. Jeg ser på.
  • Dere gjør det.

Vil du bygge inn nye åndelige praksiser og vaner i livet ditt, er derfor mitt beste råd: Finn deg en mentor! Finn deg noen du kan gå sammen med!

Vil du komme inn i en god rytme når det gjelder å lese og studere Guds ord, følg en Bibel-leseplan – sammen med noen! Vil du gjøre bønn til en integrert del av hverdagen, be tidebønner – sammen med noen. Bor dere ikke i samme husstand, gjør avtaler om tidspunkt for å ringe hverandre eller å møtes på Zoom.

Den hebraiske veien tar hensyn til at vi er skrøpelige mennesker som trenger nåde og hjelp utenfra for å komme videre i livet. En fotballtrener hjelper laget sitt til å gjøre det de ikke vil, så de kan komme dit de vil. Det samme kan vi si om en mentor eller medvandrer. Med nåde så går det 🙂

Når kirken flytter hjem – en historisk mulighet

Når det handler om tro, og det å gi troen videre til de neste generasjonene, kan nemlig hjemmets betydning ikke overdrives. I boka «Tro på hjemmebane» skriver Mark Holmen:

«80% av dagens unge kristne forteller at foreldrenes påvirkning har betydd mest for deres tro.»

Mark Holmen, sitert i brosjyren «Bedre sammen», utgitt av Misjonskirken Norge Ung

Den samme Holmen sier videre:

«Kun 10% av voksne kristne lever ut troen sin på en aktiv og bevisst måte hjemme.»

Når hjemmet er SÅ viktig for disppelgjøring, men SÅ mange strever med å få dette til, må en av menighetens viktigste oppgaver være å utruste kristne nettopp til dette.

Dette er kunnskap vi har hatt lenge egentlig. Men med en menighetsvirksomhet der så mye av oppmerksomheten og energien er rettet mot gudstjenesteproduksjoner og annen aktivitet i kirkebygget, har det skortet på kreftene til å ta de store endringsgrepene.

Photo by Tuur Tisseghem on Pexels.com

Men nå er tiden inne. I kirkene er lysene for en tid slokket. I hjemmene brenner de! Skal vi lære å leve ut troen på alle livets plan, er det i hjemmene det må begynne, og nå har vi sjansen. Ansatte og frivillige medarbeidere i menighetene står derfor overfor et paradigmeskifte: Nå handler det ikke om å skape arrangement som folk skal komme til, men om å hjelpe foreldre og barn, og troende i alle aldersgrupper, til å finne disippelpulsen. Det handler om

«Å lære av Jesus å leve mitt liv slik Han ville levd det om Han var meg.»

Dallas Willard, amerikansk filosof og skribent, 1935-2013

Facebook har gitt oss muligheten til å gå online med gudstjenester. Jeg ser verdien av det, og vi gjør det i Salem. Men vi må vokte oss vel for å brenne av alt kruttet på dette. Da går vi glipp av en historisk sjanse til å gjøre et skifte i måten vi tenker menighet på, som lederne i menighetsplantingsbevegelsen Exponential formulerer slik:

Fra «De ansatte gjør det, og menigheten hjelper til», til «Menigheten gjør det, og de ansatte hjelper til.»

Exponential

Nå har vi et vindu til å skape en ny forståelse av hva som er arbeidsbeskrivelsen til en menighetsarbeider. Det handler om å utruste andre til å være etterfølgere av Jesus – der de bor og lever! Når så samfunnet gradvis åpnes opp igjen, er det en reell sjanse for at vi ikke vender tilbake «business as usual», men at vi har funnet det fruktbare samspillet mellom hjem og kirke. Dette samspillet eksemplifiserte og demonstrerte første kristne kraften i.

Vil du lese mer og finne flere ressurser? Se https://mknu.no/levendetro/

Bønn i en pandemi

«Bønn er kristenlivets åndedrett» er det noen som har sagt, og understreker med det bønnens avgjørende betydning. «Mye er viktig, bønn er et spørsmål om liv eller død.»

Men hvordan skal vi be? Boka Apostlenes gjerninger heter på engelsk «Acts». For å ha en huskeregel for bønn, har noen laget et akronym av de fire bokstavene, slik at hver bokstav er begynnelsen på et nytt ord. «ACTS» minner oss da på disse fire typene bønn, essensielle også i en pandemi:

A=Adoration – tilbedelse. C=Confession – bekjennelse. T=Thanksgiving – takksigelse. S=Supplication – forbønn.

Adoration – tilbedelse

Tilbedelse handler om å søke Guds ansikt, mer enn Hans hånd. Vi takker Ham for den Han ER, mer enn for hva Han GIR. Kanskje ingen har definert tilbedelse bedre enn erkebiskop William Temple:

«Tilbedelse er å overgi oss selv og alt vårt til Gud. Det er å la Hans hellighet vekke vår samvittighet, å la Hans sannhet gi næring til vår tanke, å la Hans skjønnhet gi liv til våre håp, å la Hans kjærlighet fylle hjertet, å la Hans vilje gi retning til våre liv.»

William Temple 1881-1944, (egen oversettelse)

Hvor vi trenger dette i en tid med sosial isolasjon, økonomisk usikkerhet og uklarhet om hva framtiden vil bringe!

Confession – bekjennelse

Gud taler til oss i våre gleder, og roper til oss i våre smerter. Smerten kan noen ganger tjene som en Guds megafon for å vekke oss. I profeten Amon 1:2 står det «Herren brøler fra Sion, fra Jerusalem runger hans røst.»

Jeg har tenkt den siste måneden: Roper du på oss Gud? Jeg tror Han kaller oss tilbake til seg. Bønn i en pandemi vil derfor inkludere syndsbekjennelse og omvendelse. Det har også store løfter knyttet til seg! Se 2Krøn 7:14.

Thanksgiving – takksigelse

I skrivende stund har regjeringen erklært at i Norge har vi slått tilbake pandemien. Reproduksjonstallet er 0,7. Smittetoppen er nådd! Fortsatt må vi være påpasselige og ta våre forsiktighetsregler, men gradvis skal Norge åpne igjen. Vi har mye å takke Gud for! Dette er jo et bønnesvar.

La oss også takke Ham for hva vi har lært i denne tiden: Det vi tar for gitt i dag, kan være borte i morgen. La oss derfor glede oss over dagen i dag, og ta imot den som en gave fra Ham. Carpe Diem!

Supplication – forbønn

Som vi puster lettet ut over nyhetene fra dagens pressekonferanse, la oss be for de landene som fortsatt lider under covid-19 – viruset sitt grep, for eksempel USA, England, Italia og Spania. La oss også huske på vårt naboland Sverige, som har et eskalerende antall døde.

Men betyr det en forskjell? Ja, Bibelens undervisning om bønn er at når vi ber for en nasjon, skjer det noe med den nasjonen som ikke ville skjedd om vi ikke hadde bedt for den!

Så disse elementene kan du inkludere i din bønn i en pandemi: Tilbedelse, bekjennelse, takksigelse og forbønn. Det er kraftfull bønn!

Slik forandrer Gud oss

1Kor 13 kalles gjerne «Kjærlighetens høysang». Bytter vi ut ordet «kjærlighet» i versene 4-7 med «Jesus», er det lett å se: Ja, slik var Han. Bytter vi derimot «kjærlighet» i de samme versene med vårt eget navn, innser vi fort: Skal dette være meg, må det forandring til! Det er heldigvis mulig. Gud er uforanderlig, men det er ikke du og jeg. Vi kan forandres. Men hvordan?

Det er her åndelige praksiser kommer inn. Helhetsbildet ser slik ut:

Gud forandrer oss gjennom Den hellige ånd

Å bli en kristen handler om mer enn en ny start i livet. Du får et nytt liv å starte med! Kristi fødsel delte vår tidsregning i to, i «før Kristus» og «etter Kristus». Det samme gjelder på det personlige plan. Da vi kom til tro på Jesus delte det livet vårt i et «f.Kr.» og et «e.Kr.» Vi ble født på ny. Ånden tok bolig i oss! Dette vil over tid vise seg i våre liv i form av «Åndens frukt», Gal 5:22-23. Og hva er dette, annet enn en beskrivelse av Jesu karaktertrekk!

Gud forandrer oss gjennom trengsler

«I verden har dere trengsler» slo Jesus kategorisk fast i Joh 16:33. Dette handler om vanskeligheter, motganger og utfordringer, endog lidelse. Da en pastor beklaget seg til en annen over hvor tøff pastor-tjenesten kunne være, var det tørre svaret:

«Welcome to planet earth. That’s not ministry; that’s life.»

En pastorkollega til en annen

Nå er det heldigvis ikke bare slik. Livet er en blandingstilværelse av godt og ondt. Ikke bare godt. Men heller ikke bare ondt. Det er begge deler.

Den gode nyheten er at Gud kan bruke også motganger og vanskeligheter til noe godt! De kan forme og forandre oss. Paulus sier i Rom 5:3-5 at Gud kan bruker lidelse til å gi oss utholdenhet, et prøvet sinn (engelsk: «character») og håp! Jakob oppfordrer oss til å «se det bare som en glede» når vi møter «alle slags prøvelser». For på den andre siden av tunnelen er vi «fullkomne og hele, uten noen mangel», Jak 1:2-4

En av lærerne mine på Ansgarskolen sa ofte

«Det er ikke problemet som er problemet, men holdningen til problemet.»

Robert Gornitzka

Viktigere enn hvordan vi har det, er hvordan vi tar det. Forstår jeg at Gud kan tillate meg å gå gjennom omstendigheter med negativt fortegn, for støpe meg om til en karakter med positivt fortegn, da er mye vunnet. «Attitude is everything».

Gud forandrer oss gjennom åndelige praksiser

Det er snart påske. I Getsemane sa Jesus til disiplene sine: «Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Mark 14:38

Dette for klarer i én setning betydningen av åndelige praksiser. «Ånden er villig». Det betyr: vi kan ville mye, vi kan ha de beste intensjoner. Men «kroppen er svak»: At vi vil, betyr ikke nødvendigvis at det er dekning på kontoen! Men gjennom åndelige praksiser som å «våke og be», settes vi i stand til å takle fristelser og trengsler på en måte som vi ellers ikke hadde kunnet.

Fellesskap i coronakrisen

Vi er lever i ekstra-ordinære tider. Jeg merker det i min hverdag. Du merker det helt sikkert også i din. Vi er alle berørt. Hvor lenge dette vil vare, er det ingen som vet. Norge er nedstengt til over påske. Kanskje lempes det da på noen av de strengeste tiltakene, men antagelig vil det råde en slags unntakstilstand i noen måneder framover – i alle fall.

Over hele verden våkner man for at nå må vi leve ut det vi alltid har sagt og trodd: Kirken er ikke en bygning, det er menneskene som tror på Jesus. «Kirken er ikke DER man tilber. Kirken er DE som tilber.» Nå handler det ikke om å GÅ til kirken, men om å VÆRE kirke der vi lever og bor.

Dette er derfor mikrokirkenes – småfellesskapenes – tid. Men hvordan lever man livet i småfellesskap i en nedstengt og lukket tid?

Vi må leve i de tre dimensjonene OPP, INN OG UT:

  1. Opp: Relasjonen med Jesus.
  2. Inn: Relasjonen med hverandre.
  3. Ut: Relasjonen med våre naboer.

Opp:

Det handler om din personlige relasjon med Ham. Trenger du hjelp og ideer til dette, sjekk tidligere poster i bloggen min, og Silje Kristiansens Instagram videoer postet på Salem Kveldsmøte.

Inn:

Det handler om relasjonen med hverandre. I de tusen hjem er det nå hjemmeskole og hjemmekontor. Nå handler det også om å være hjemmekirke! Inspirert av Magnus Malm har Bente og jeg laget et forslag til hvordan dere kan holde hjemmegudstjeneste med nattverd. Vil du ha dette tilsendt, ta kontakt. 

Men hva med småfellesskap som inkluderer flere enn husstanden? Vi kan ikke møtes fysisk, men mange av dere vil ha anledning til å møtes på plattformer som Skype, Zoom, Teams og Meet. Det gjør man jo nå i arbeidslivet. Det er ikke noe å vente på. Til de av dere som er analoge: Nå settes prisene ned på telefonkonferanser. Det er også en mulighet!

Ut:

Guds Ord sier: Du skal elske din neste som deg selv. Engelsk: Elsk din nabo! Vær oppmerksom på menneskene rundt deg. Har de noen behov? Det kan være av praktisk art, men vær også våken for åndelige behov. Husk: «Vi er Hans føtter på bakken».

Fellesskap – det er en kjernepraksis blant åndelige vaner. Om vi ikke kan møtes i store forsamlinger, har vi likevel en enestående anledning til å leve dette ut i disse dager.

Lectio Divina

En åndelig vane som tar flere praksiser opp i seg, er Lectio Divina. Lectio Divina er latin, betyr «hellig lesing», og er en gammel klostertradisjon. Den inkluderer Bibel-lesing, meditasjon, bønn og ettertanke. En kjent forkynner fra en annen generasjon sa:

«Gud har ikke gitt oss Bibelen for å øke vår kunnskap, men for å forvandle våre liv.»

D.L.Moody

I så henseende er Lectio Divina en prøvet veg.

Bibelselskapet har bearbeidet og utvidet denne tradisjonen noe, og kaller den «Ordets skole». Se: https://www.bibel.no/InspirasjonMeditasjon/Meditasjon/OrdetsSkole-bakgrunn.aspx

Vil du hente innsikt, fred, styrke og retning for livet ditt i disse stormfulle corona-tider? Da er dette noe kan jeg anbefale. Det handler om fem enkle, men kraftfulle trinn:

1. Bli stille

Bli stille for Guds ansikt. Du kan også tenne et lys, og sette på dempet musikk. Vær åpen for at Den Hellige Ånd vil tale til deg gjennom Bibelen.

2. Les bibelteksten

Les bibelteksten langsomt og oppmerksomt.
Les gjerne høyt for deg selv, og flere ganger.
Hva legger du merke til?

3. Mediter over det du har lest

Lev deg inn i teksten.  Se for deg, hør lydene i omgivelsene. Se for deg menneskene som er der. Se Jesus. Lytt til ordene som sies.  Lev deg inn i stemningen som er der. Er det noen i teksten du identifiserer deg med?

4. La det du har lest bli til bønn

Snakk med Jesus om det Bibelteksten har vist deg.
Legg alt du tenker på fram for Ham i bønn.
Du kan be med dine egne ord, eller la tekstens ord forme din bønn.

5. Omsett det du har lest i handling

Hvilke følger skal det du har sett få for det daglige livet ditt? Er det noen byrder du trenger å legge av? Noen vaner å bryte? Er det noen mennesker du vil møte på en annen måte?   Vil du gjøre andre prioriteringer?

———-

Stormer hører menneskelivet til. Hvem du enn treffer på, så er sannsynligheten stor for at vedkommende enten er i en storm, har vært i en storm, eller er på vei inn i en. Nå er hele menneskeheten mer eller mindre i storm. Nedenfor finner du noen tekster omhandler nettopp om stormer. Les dem på Lectio Divina – måten og finn styrke og fred.

  • Matteus 8:23-27 Jesus stiller stormen
  • Matteus 14:22-33 Jesus går på vannet
  • Apg 27 Paulus’ reise til Roma